Sen debut

Hurra, for en konstruktiv aften!

1. Spise kald spaghetti med pesto, rømme og ost
2. "Ha det bra, mamma, jeg skal gjøre så mange fine lekser så!"
3. Logge inn på fjesboka
4. Sjekke bloggen, finne ut at noen kommentarer på merkeligvis ikke blir godkjent og derfor ikke postes
5. Finne ut at jeg bare hadde spist en håndfull spaghetti og gå for å finne mer mat
6. Lage to brødskiver med makrell i tomat og purre
7. Spise mens jeg leser Lillelord
8. VENT! Og ikke et diffust vent som i "vent ikke heng ham", men et riktig definitivt vent, et stort og viktig et, for vi snakker historie som skrives, vi snakker personlig nytenking, vi snakker rett og slett makrell-i-tomat-debut!

For å unnga at Freud skulle snu seg i graven, får jeg vel si at det startet i barndommen. Og det sier jeg egentlig ikke bare for å tilfredsstille gammer'n heller, for det er vel egentlig sannheten også. Jeg mener, jeg likte ikke gulrøtter, pizza eller annen is enn lollipop engang. Hva for en sjanse hadde vel "flykræsj"?

Men hvordan i all verden kan det ha seg at mens pizza og gulrot gled ned i stor stil sammen med fisk av alle slag, fortsatte makrell i tomat å være noe jeg aller helst ønsket å holde på en armlengdes avstand? Ikke godt å si. Det rareste er vel egentlig at jeg i lang tid nå har betraktet meg selv som en person som liker makrell i tomat. Jeg har bare aldri spist det.

Det er godt det er overstått. For hva hvis livet mitt plutselig skulle forvandle seg til Breakfast at Tiffany's og Fred - nei, Paul - og jeg skulle ta hverandre med på ting den andre aldri hadde gjort før, og han fant det nødvendig å droppe New York Public Library til fordel for Stabbur-Makrell i kjøkkenskapet? Det hadde vært litt av en turn-on, det - eller? Jammen godt jeg tok affære.

Så ble det verken lekser eller romrydding på meg i dag. Men det gjelder jo som kjent å prioritere.

13.mar.2009

Heisann hoppsann, håp heter jeg!

Og med et PANG og et annenrangs bokstavrim startet bloggkarrieren min igjen. Tørketiden har vært lang, det er sant, helt sant, og jeg orker ikke helt å tenke på hvor lang, men nå er jeg tilbake. For i dag svinset og svanset en mann inn døra, han var en Telenormontør og hjemme hadde han så raskt nett at han lastet ned en film i toppkvalitet på 40 minutter sa han. Og nå har vi internett, kanskje er det treigere enn bokstavrimet mitt var dårlig, men kanskje er det bare klaging fordi snøen er tilbake og da havner man lett i klagemodus, og uansett er alt fint og det er fredag og fuglene synger i haven!

Men Gud og Jesus og Sorte Bill hvor glad jeg er i internett! Og toast, jeg er ganske glad i toast også, jeg driver akkurat og lager, det har tatt lenger tid enn normalt fordi den i fem minutter lå inne i jernet uten at kontakten var i. Slikt noe er ganske festlig og i blant får det en til å smile nesten like mye som man gjør når man har engelsklærere som sier at søvn er en fin ting og vi starter fagdagen klokka tolv.

Og nå er toasten ferdig og det hersker litt tvil om den kanskje er hakket for godt stekt, men det gjør meg lite, nesten ingenting, for det er håp, internett er tilbake og teateret er over og oddsene er i det hele tatt uvanslig gode for at jeg kan komme enda sterkere tilbake.

Jippi!

Jeg er ikke billig - jeg er gratis

Jeg er ikke billig ? jeg er gratis

 

I konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig satte tyskerne opp et regnestykke for hver jøde de drepte. Utgifter: transport, fangedrakt, gass. Inntekter: personlige eiendeler, klær, gulltenner. Kynisk regnet de ut enkeltmenneskers verdi i tyske mark. Om jeg ikke husker feil, gikk de fleste regnskapene i overskudd.

 

I dag fikk jeg bekreftet en gang for alle at mitt personlige regnskap går i null. Jeg fikk for første gang mistanke om det i fjor, da vår ga(m)le KRL-lærer erklærte at nåde betydde gratis. Dette falt meg tungt for hjertet da jeg lenge har visst at navnet Anni er avledet av Anna, som igjen kommer fra et eller annet hebraisk ord for nettopp nåde. Da flere stilte seg noe skeptiske til denne lærerens mentale tilstand, kunne jeg heldigvis ta dette med en klype salt og glemme min deprimerende prislapp? i en periode.

 

En særs stabil mental tilstand har derimot regnemaskinen min, kalkulatoren jeg måtte punge ut 900 kr for i sin tid, Texas Instruments TI-84 Plus. Og i dag viste den sitt sanne ansikt. Jeg hadde akkurat funnet ut at den virket selv etter at jeg sendte den i bakken og batteriene datt ut, og tastet inn bokstavene (ja, den kan skrive bokstaver, og til og med kaste terning) JIPPI! på skjermen. Det ble visstnok -5635, 29. Jeg fant det temmelig festlig at et gledesrop kunne ha en verdi i hele tatt, og prøvde videre. Selvopptatt som jeg er tastet jeg inn fire velkjente bokstaver: ANNI. Det ble null. Det var vel utropstegnet som gjorde forskjellen, tenkte jeg da, og gjorde et nytt forsøk:

 

ANNI!

tastet jeg.

 

0

svarte kalkulatoren.

 

(Kom og ta meg, kom kom ta meg, la la la la la la la..)

 

Observasjon: En klisjé

Vi kjeder oss alle fra tid til annen, noe vi kan uttrykke på ulike måter; noen skriver "I'm sooO boOOoOred" på facebook, noen får diverse spasmer og urolig blikk, noen drodler i ei skrivebok og noen tvinner tommeltotter.. eller? De roterende tomeltottene, som alltid har vært selve symbolet på å kjede seg eller ikke å gjøre noe som helst, tror jeg faktisk jeg aldri har observert i virkeligheten.

Før i dag. Uvitende om hvilket sagnomsust fenomen jeg var i ferd med å bevitne, satte jeg meg ved siden av en rødhåret ung dame på trikken. Etter stund så jeg at jammen satt ikke dama der og hørte på musikk, så ut av vinduet og ja, nettopp - tvinnet tommeltotter! Jeg måtte sperre opp øynene før jeg vendte tilbake til boka mi.

Hva blir det neste? Får jeg kanskje bivåne ugler i mosen også?

Med et ønske om å være bak lås og slå

Hei og hopp!

 

Og oi. For nå så jeg datoen på forrige blogginnlegg ? 4. januar. Det er jammen 22 dager siden, det, intet mindre! Den gangen var det fortsatt ferie? Ooops. Oppdatering og faste rutiner har aldri vært helt min greie. Men jeg tror også at blogging er litt for høyterskel for meg. Det kan kanskje endres på i fremtiden, men frem til det må jeg bare be om overbærenhet.

 

Så, hva forteller man i dag? Om Kattarock på lørdag, som var fantastisk? Om livet min fredag morgen fra klokken 05.45 til klokka 07.15? Kunne gjort det. Men jeg velger å tro at mine erfaringer som dogåer i Hartmannsvei er det folket virkelig vil ha?

 

Jeg har alltid vært glad i å sitte på do, og har nok tilbrakt flere timer enn gjennomsnittssekstenåringen på toalettet. Da jeg var yngre og kjedet meg gikk jeg ofte på do bare for å slå i hjel en snau halvtime. Der kunne jeg sitte og gruble over livet, lese eller finne figurer på veggen eller gulvet, som i tidligere boliger har vært mønstrete, på en måte. Å være på do er litt som å sitte på toget ? det er ingen som krever at du skal finne på noe fornuftig (rent bortsett fra ditt fornødne) når du er der ? bare med litt mer privatliv. Jeg husker en gang læreren vår en gang spurte klassen når vi tenkte mest, og min første innskytelse var å rekke opp hånda og si "på toalettet!". Men det gjorde jeg ikke, og godt var det. "Fasitsvaret" var selvfølgelig "før man sovner om kvelden", og jeg ville nok fått noen skjeve blikk om jeg avslørte mitt noe abnorme forslag.

 

Jeg liker fortsatt å gå på do, men etter at jeg flyttet inn hos min onkel og hele hans familie, har aktiviteten blitt flere hakk mer nervepirrende. Badet er nemlig flott og nyoppusset, men mangler én essensiell ting: Lås på døra. Legg til fire andre personer som stadig er farta og skal inn på badet selv, og du får Anni Toalettgjest med hjertet i halsen. For å unngå storming av baderommet mens man sitter på skålen gjelder det å være på vakt hele tiden. Jeg sitter med konstant spissede ører, klare til å sende "nå-er-noen-på-vei-opp-trappa-kanskje-de-skal-på-do"-alarmsignal til hjernen, som igjen må være klar til å gi tunge og strupe beskjed om klargjøre seg for å halvrope med pipestemme: "Opptatt, opptatt! Snart ferdig!"

 

Jeg har skjønt at livet ubønnhørlig bringer flere utfordringer med alderen, men jeg forventet ikke at å få gå på do i fred skulle være en av dem.

En prokastinør, prokastinørene

Jeg har tidligere vært inne på verbet å hate, men er det er ord som virkelig er ladet, så er det å skulle, i alle fall for meg, den evige prokastinatør.

Bare så det er sagt med det samme, så skulle jeg skrive langt og godt på bloggen om alle mine juleferieopplevelser. Jeg skulle også fortelle hvordan 2009 hittil har vært knakende godt og preget av kontraster, kaldt og varmt, slapt og aktivt, sosialt og, eh.. usosialt? Jeg skulle med andre ord starte bloggåret med et PANG og ta igjen for alt det tapte, mine venner, men skjedde det? Nei.

Jeg skulle forresten også gratulere Mia med dagen den 2. januar, og i juleferien skulle jeg skrive engelsk og lære gloser ("To get the top grade you need to extend your vocabulary. Achieve this by extensive reading". Kommentaren på min engelsktentamen hjemsøker meg...). Jeg skulle også spille meg virtuos og blå på fiolin, lese alle bøker og se alle filmer og lære meg alle sitater og nyttige og unyttige fakta jeg ikke hadde lest, ikke hadde sett og ikke kunne, og jeg skulle selvfølgelig kose meg mens jeg gjorde alt dette. I dag skulle jeg foreta en betaling på nettbank, lese gjennom papirer til NUs landsmøte til uka og gå over manuset til "Kirsebærhaven", som kattateateret setter opp, sørge for at alle repikkene satt og i det hele tatt være klinkende klar til alle teaterprøver fram til premieren om 50 dager eller så. Skjedde noe av dette? Ja (der tok jeg deg!) - jeg ordnet betalingen i nettbanken. Men lite utover det.

Skulle, skulle, skulle. Gjorde ikke, gjorde ikke, gjorde ikke. Min eneste trøst er at jeg tror at jeg ikke er alene. Prokastinatørene - utsetterne - de er der ute, og vi kan irritere oss grønne og miserable over våre forkastelige vaner sammen. Eller kanskje for oss selv, men felleskapsfølelsen er der. Vi vet vi er mange som lever et liv i det prokastinatoriske og somlende tegn. Og selv om resultatet - sen nattejobbing eller ydmykende "jeg-trenger-en-utsettelse"-samtaler, for eksempel - tærer på oss, har vi en felles interesse: Vi kan mislike de som gjør riktige ting til riktig tid.

Vanlig praksis er at det å disse noen som gjør noe bedre enn deg, anses som teit og nedrig, men prokastinørene kan tillate seg det fordi de er en riktig stor gjeng, de er det mye omtalte flertallet, majoriteten. Jeg tror er prokastinatorisk revolusjon er på vei. Om et tiår eller to sender vi alle ikke-prokastinatører til en fjern øy (om vi da ikke sender de til giljotinen), og vi forbyr at som kan minne om tidssfrister. Vi ser for oss et liv i sus, dus og champagnebrus, men noen år senere er samfunnet begynt å gå i oppløsning, ingen ting blir gjort og hele bølingen er like halvdeprimert som før, kanskje verre. Vi går alle inn i oss selv og der kommer vi på at det verste var jo egentllig følelsen vi fikk når vi prokastinerte litt, den stikkende følelsen som meldte seg hver gang en hadde sost rundt på nettet og ikke rørt det egentlige, viktige oppdraget. Og kravene om alt som må gjøres ble ikke borte med tidsfrist-bannlysingen, for de hadde alltid oppstått i våre egne hoder og gjorde det fortsatt. Vi ser skamfullt ned i bakken, utviser for en gangs skyld litt handlekraftighet og henter tilbake ikke-prokastinørene på minuttet. Det ser ikke ut til at et problemfritt liv er innen rekkevidde når en først er prokastinatør.

Jeg gir opp for denne gang å få gjort alt jeg egentlig skulle, både urelistiske og realistiske mål, og konsentrerer meg kun om den siste, viktige oppgaven: Jeg skal sove. Sekken er ikke pakket ut av og manuset er oppslått på side åtte av noen-og-seksti, men det er håp, og mot alle odds er det verbet å skulle som gir meg dette håpet:

Jeg ska' få en dag i mårå...

Nyttårstale fra stuekroken

Venner! Fiender! Borgere av den blå planet! Jeg tilbyr mine gratulasjoner, for i skrivende stund har dere alle overlevd de 8772 timer og åtte minuttene siden sist året skiftet. Det er faktisk ingen liten bragd. Som vi alle vet er ikke alltid livet like lett å leve - senest i går gikk skolissen min opp to ganger på fem minutter! Det er såvidt det er til å holde ut, hva?

Dere må tilgi meg for å være ironisk på papir (hva skal man si, da, på skjerm?) og halvmorsom, eller kanskje bare kvartmorsom, men livet er så fint for øyeblikket, forstår dere. (Når jeg tenker meg trenger jeg kanskje først og fremst tilgivelse for hån, krenkelse og ufølsomhet overfor de som faktisk har det vanskelig, men skitt au.) Det går framover og oppver og alt som fint er, det er ferie, og jeg har fått ulltøy og jakke og hals og lue og votter! Og i dag er det nyttårsaften og jeg skal spise godt og snakke og kose meg med venner. Og naturen er snill, for den har gjort det så kaldt at det ser ut som om Katherine Mayfair fra Frustrerte Fruer har laget et megasukkerspinn og dekorert hele Askim som en nydelig kake.

En fjøsnisse i byen har jeg visst kalt meg, men et friluftsmenneske er så langt fra definisjonen på meg som du kommer. Jeg vet ikke hvordan andre fjøsnisser har det, men selv har jeg lettere skiangst og går gjerne i skogen med skinnjakke og converse (og angrer etterpå), og i går tror jeg at jeg fikk mitt første ullundertøysett. Faktisk et sett og en ekstra ullundertrøye, Devold, flott merke, visstnok, jeg er umåtelig kry.

Og anledningen? Jeg skal på lavvotur i Nittedalsskogen, gå på ski, sove ute (riktignok i lavvo) og gjøre andre ting som vanligvis er forbeholdt den sprekere delen av befolkningen. Siden dette ikke er standardaktiviteten min en fredag til lørdag, manglet jeg så å si alt utstyr, og i går utnyttet min mor og jeg det faktum at byplanleggerne i Askim tydeligvis fant det nødvendig med to store sportsbutikker i den lille byen vår. I over tre timer fartet vi fram og tilbake mellom Sport1 og G-Sport, tok av olabukser og på ullstilongser, diskuterte om lua var for trang og om jeg virkelig fikk plass til en giga-ullgenser under den og den jakka. Og for første gang i historien føler jeg meg nå sikker som en nysmurt hengelås på forskjellen mellom ullundertøy og superundertøy! World of sports, here I come...

Historien er litt for lang til å fortelle just nu, men ved å gå visse omveier om minnepinner og denslags kan det hende at jeg får lastet opp the very first pictures til denne bloggen noensinne. Slike ting som man egentlig burde ha gjort for lenge siden, er det kanskje tiden for å gjøre i dag, så slipper man å måtte ha utsatt det et helt år..

julen08002

Der ja! Dette er fra i går. Jeg fikk umiddelbart bruk for min (eller rettere sagt mammas) nyeste investering, ullundertøy, med det samme det var kjøpt. Vi skulle ut og gå julebukk, fordi, som vi sa til alle som reagerte på alderen vår, "vi liker å holde på juletradisjonene". Egentlig elsker vi bare sang, godteri og nisseluer!

Nå er jeg på vei ut på viddene igjen. Hva var det jeg skrev om? Jeg er en russerlue med pels, en hals i fleece og en jakke - en skjelljakke, visstnok - rikere, jeg er på vei inn i et nytt år og snart på vei inn i skauen med friskuser fra klassen, og jeg smiler som en søring som ser aurora borealis for første gang. Om det i det hele tatt var et poeng ved dette innlegget, så bryr jeg meg fint lite.

Godt nytt år!

Hat

Å hate er et meget sterkt ord.

Jeg hater geografiinnleveringa mi.

Å være potteplante i adventstiden..

.. kan være risikabelt om man ikke liker teselskap!

Jeg er så heldig å ha blitt en del av gavekalendersystemet i huset, og hver tredje morgen våkner jeg til en overraskelse i rødt silkepapir og gullbånd som håper på å lyse opp en mørk vintermorgen. En slager i gaveveien er ullgarn og noen teposer, noe som passer meg ypperlig; garnet har hittil gjort lite nytte for seg, men teen er en kjærkommen og god leksekamerat i desemberkveldene. Noen ganger er det også klementiner i huset - da er det p-a-r-t-y på "hybelen" min!

Men, som den i alle fall tidligere aktive naturverneren jeg er, sorterer jeg papir på rommet, og det er her problemet kommer inn.. Jeg har nemlig ikke vanlig søppelbøtte i tillegg. De fleste restavfallsartikler skader ingen om de ligger i diverse kriker og kroker mens de venter på å bli fraktet til første etasje, men våte, brukte teposer er hakket for udelikat til å få pynte opp skrivebordet mitt.

En kveld i forrige uke eller lignende, slo den åpenbare, men geniale løsningen ned i knotten min som lyn fra den beømte blå himmelen. Potteplantene! Tre grønne "gledesspredere" har opptatt en kvadratmeter av gulvet mitt i flere måneder, før de nå endelig har kommet til nytte. Plantejorden er det perfekte hjem for teposene! Jeg må innrømme at jeg ikke har diskutert dette med mine grønne venner i terrakottapotter, men fra her jeg sitter virker i alle fall de tre hvite posene svært kledelige.

En inaktiv bloggers bekjennelser

Kjære verden (i betydningen mor, tante, og en håndfull venninner) - jeg er tilbake! Blogger igjen, etter at annioveralt.no har ligget død i over en uke. (Eller er det to? Skrekk og gru!) Skal si en slik inaktivitet er mildt sagt sjokkerende - så ille at stakkars Siri måtte ty til mitt gamle, hemmelige kallenavn fra Lærdalstur i syvende klasse, "Grete Nilsen", i et tappert forsøk på å få meg tilbake over tastaturet! Virker dette navnet lite velkilingende og temmelig malplassert på dere uinvidde, kan jeg glede dere med historien bak: Etter en minikrangel på tolvåringsnivå lagret jeg Siri som "Sure Sokk" på mobilen min, og hun svarte med å omdøpe meg til det tidligere nevnte barneskolelærer-aktige navnet. Jeg, som den engelen jeg var og er, endret det tilbake igjen etter kort tid, men jommen står det ikke Grete Nilsen på Siris telefon når jeg ringer fremdeles! (Rent bortsett fra at en slik ringesituasjon er høyst usannsynlig for øyeblikket, da verken jeg eller Siri er i besittelse av våre respektive mobiltelefoner, men det er en annen historie.)

Uansett, her er jeg igjen. Det er nokså unormale omstendigheter som førte meg til blogg.no i dag; vanligvis bedriver jeg russisk teaterkunst på denne tiden, men i går fikk jeg beskjed om at jeg jeg  ikke behøvde møte før klokken seks på denne øvelsen, de skal øve inn noen scener hvor jeg ikke er med, først. Så her sitter jeg, på Oslo Katedralskoles skolebibliotek, mutters aleine over laptopen som skolen har tvunget på meg og som jeg har lært meg å bli glad i. Egentlig skulle jeg vel finne på noe såkalt fornuftig som for eksempel lekser eller replikkpugging, men da jeg uansett bare endte opp på Fjesboka trakk jeg den konklusjonen at et blogginnlegg eller to kanskje var hakket mer givende.

Jeg kom til å tenke på at hvis jeg fortsatt hadde bodd i Askim, ville jeg ikke nølt med å dra hjem mellom skoleslutt klokka tre og teaterstart klokka seks, men da hadde jeg også en reisevei på tre minutter på sykkel eller ti minutter med apostlenes hester (det uttrykket var det gode, gamle Knarvik som lærte meg!). De lange avstandene må sies å være en av de større ulempene med å bo i byen, som vi Oslomennesker kaller det, til tross for at det finnes sikkert femti andre byer i Norge, deriblant Askim. Bruker minimum en halvtime hver vei til skolen, og det er vel strengt tatt vel optimistisk, det også, med mindre både jeg og trikken får superkrefter. . Så å dra hjem bare for å bruke halvparten av fritiden på reising, det gadd jeg ei!

Tre timer alene i et bibliotek var altså det som skulle til for at jeg skulle ta oppp bloggingen igjen. Jeg må si det gir nokså mørke utsikter for min bloggfremtid! Jeg er umennesklig opptatt med en kombinasjon av skole, teater og litt annet for tiden, samtidig som jeg gjør heftig mye tull også, for eksempel blir vår alles kjære Facebook hyppig besøkt, og jeg er også flink til å stirre ut i lufta. Men jeg tror jeg trenger den type avkobling mellom slagene, har faktisk så smått begynt å legge det inn når jeg beregner tid til prøveøving og stilskriving!

Kanskje skal jeg begynne å blogge i midttimen. 55 minutter hver dag burde jo kunne brukes til noe smart? Men Prix og Rema kaller, Ica kaller, for ikke å snakke om at vår dunkelt belyste kantine kaller, og alle de genialt fine og morsomme skapningene i klasse 1A. Skulle de liksom ha det gøy mens jeg nedtegnet mine tanker på verdsveven? Kanskje, kanskje ikke. Blogging skal jeg i alle fall ikke gi opp med det første!

Siden dette innlegget egentlig hadde lite innhold, føler jeg at det kan være gunstig og hensiktsmessig (to ord jeg har flottet meg med i det siste) å avslutte her og nu.

Gudfaren, fjolling og impulsiv Askim-utflukt

Livet er jammen vanskelig. Nå har jeg ikke skrevet noe siden mandag og det har hopet seg opp alt for mange ting å blogge om! Tirsdag hadde jeg mattetentamen, lærte et og annet om gutteshopping og Åsne og jeg hadde første time i min kulturelle utdannelse: Hun viste meg Gudfaren. Nei, Jeg har ikke sett den før. Og ja, den var vannvittig bra!

Onsdag var enda villere. Sluttet man jammen ikke klokka ti på tolv fordi skolen er teknofob? Og reiste man jammen ikke til Askim på ren impuls? Og tok man ikke jammen bussen helt til Mysen i stedet, når man først var i gang, for å smake litt på gammelt journalistliv igjen, besøke Karoline i konditoriet på toppen av Mørstadsenteret, være hyper med Siri, treffe sin gamle fransklærer og kjære Victoria, vende nesen til Askim att og spise pizza i heimen? Å joda. Det var en fabelaktig dag!

Torsdag ville mest sannsynlig vært en fridag, forkledd som studiedag, om jeg hadde gått på en annen Oslo-skole enn Katta. Det kunne jeg nok trengt, for alt jeg orket å gjøre etter en Askim-morgen, ballspill i gymmen og skoledag til fire var å krype til køys med en mandarin i den ene hånda og "L" i CD-spilleren. Ble snart innhentet av Jon Blund, og da jeg en stund senere hadde våknet og ble oppringt av Inger-søta, avslørte hun straks på min grøtete stemme at jeg hadde befunnet meg i Drømmeland. Nora hadde visstnok vært innom mens jeg fotsatt sov, eller var i en slags mellom-tiltand, for jeg hadde visstnok sagt noe om at det var fredag og jeg måtte stå opp. Planene for fornuftig arbeid på torsdag hadde vært store og flotte, men alt jeg gjorde i så måte var en smule engelsklekser pluss at jeg overførte litt frokostblanding fra en isboks til et norgesglass. Tjohei!

Fredag morgen (i dag!)  våknet jeg trøtt som ei strømpe og like uvillig til å stå opp som en bjørn om vinteren (i alle fall nesten), noe som resulterte i en skoledag av  fjollete karakter. Vi snakker lattervekkende nerdeskriving på kalkulatoren (A9 R 1 7KT QL 9C!=Åsnes mesterverk), latinfjolling i regi av Anni og Inger, utnytting av Tanum og deres kaffiautomat og flerfoldige minutter med tilgjort-helium-stemme-samtale. Latter og interhumor var så klart inkludert!

Tjohoi! Klokka tikker og tiden går, du. Det får bli med dette i dag, for en 40-minutters lang trikketur og en liten bursdagsfest venter meg. Kanskje kan jeg siden finne tid til utdypninger om tirsdagens og ikke minst onsdagens begivenheter, og muligens også litt klaging om en lettere boom av skolearbeid, hvis det av underfundige årsaker skulle være noe folket ønsker.

Fred og kjærleik til dykk alle!

En økologisk vampyr angriper Holmenkollen

Da jeg entret rommet mitt i dag, var det litt tommere enn ellers, det var bedre akkustikk! Det var noe som manglet, og det var min brune sovesofa. Jeg visste godt hvor den hadde tatt veien, for mens jeg har gjennomlidd en heldagsprøve i bokmål, har min steinerskolekusine hatt fri og bakt kaker med vennene sine. Okei, hun er tolv år, og hun har jobbet på julemarked i helga, men det føles fortsatt litt urettferdig! Sovesofaen trengte hun fordi hun selvfølgelig benyttet anledningen til en venninneovernatting søndag til mandag.

Altså var det bare blått gulv der sofaen tidlige hadde stått. Nei, forresten, det var blått gulv med en masse støv på! Sjeldent handlekraftig tok jeg straks affære, styrtet ned trappen og hentet familiens røde støvsuger, som forøvrig bærer det svært så flatterende navnet ÖKO_VAMPYR(!). Et kvarter eller så senere var hele rommet fritt for dette merkelige fenomenet som blir kalt hybelkaniner.

Men hvorfor dannes disse, kaninene altså? (Et annet spørsmål er jo hvilken tulling som ga det et så koselig navn..) Hva er det som får støvpartiklene, våre egne døde hudceller, til å flokke seg sammen på den merksnodige måten? Jeg finner det høyst merkverdig. (Merkelig, merksnodig, merkverdig... Joa, variert vokabular!)

Mon tro om det er en sosial greie? Kanskje har vi undervurdet disse småttingene totalt, kanskje har de bittesmå hjerner som ikke bryr seg om annet enn sosial status - ikke ulikt oss? De fleste flokker seg sammen i kollektiver, vennegjenger, familier, hvaduvil - mens andre faller utenfor. Noen er så heldige å få bo i fred under sofaen, støvkornenes Holmenkollen, mens andre må ta til takke med å ligge eksponert for menneskeføtter, feiekoster og støvsugere i for eksempel ei trapp. Det tilsvarer vel kanskje Furuset, for ikke å si Gaza-stripen, så farlig som de lever!

Tenkende eller ei, det var godt å bli kvitt dem. Nå kan jeg ligge på gulvet og lytte til "L" på lydbok hvis jeg vil, for den lånte Deichanske meg i dag. (Jeg mistenker dem for å ville beholde den selv og le seg skakke i fellesskap på bakrommet - dama i utlansskranken var i alle fall urimelig sur.) Eller kanskje vil jeg bare ligge på ryggen og lage engler mens jeg lytter til Radio Norge eller kanskje Abbey Road. Eller noe helt annet.
Hvem vet? Uansett er jeg kvitt de grå smådjevlene for en stakket stund.

En kjolekledd søndag

Da jeg våknet i dag litt før elleve, hadde jeg en ganske trist tanke i hodet: Jeg ville ikke stå opp. Den hadde ikke vært så trist hvis grunnen var at det var så deilig å ligge i senga, men det var altså ikke det som lå bak. Greia var bare at det på ingen måte sto klart for meg hva jeg skulle eller ville gjøre den dagen, og det var frustrerende! Søndagen var blank og uten avtaler fordi jeg har tentamen de første tre dagene i neste uke, og tanken min hadde vært at jobbing og avslapping ville være tingen.

Da jeg fant ut at laptopen på skrivebordet kanskje var et overkommelig mål sånn til å begynne med (det er ca to meter mellom hodeputa og dataen), slang jeg dyna til siden og kravlet ut av hula mi. I nærmere en time satt jeg på Facebook og diverse andre steder på nettet og gjorde uklare ting, så på bilder og denslags. Deretter hadde jeg samlet tilstrekkelig med krefter til å gå ned fro en matbit og litt morgenlesing. En koselig søndag-i-heimen-rutine jeg har fått, er å lage herlige Bjørns blå havregrøt med kruskakli (det er pakka som er blå, ikke grøten!) til morgenmat, og slik ble det også i dag. Jeg tok resten av pakka og pyntet med oppskåret kiwi, banan og selvfølgelig druer. Nam!

Denne frokosten i tolvtiden ble søndagens første møte med levende mennesker. Familien var i farta, de skulle på julemarked på Steinerskolen i Bærum (Nora sin skole). Klokka fem skulle teaterelevene ha siste forestilling av Cats - ville jeg kanskje være med? Jeg svarte at det var meget mulig, men at jeg måtte tenke på det. Og snart hadde jeg huset for meg selv!! Det er ikke blitt så ofte etter at jeg flyttet inn her.

Fram til da hadde jeg vært ikledd joggebukse, pysj-topp og strikkejakke. Men da jeg kom opp på rommet igjen, hadde jeg på uforklarlig vis fått et aldri så lite kick, jeg skrudde Radio Norge på fullt og for en gangs skyld kan jeg helt ærlig si at jeg iførte meg det første jeg fant i skapet - min oransje sommerkjole! Hettegenser, tights og turkise sokker fulgte i raskrekkefølge, og en strikk som samlet det etter hvert så lange i en klump i bakhodet var selve prikken over i-en, eller rundingen over å-en om du vil. Jeg var klar! Klar for hva som helst! Der og da bestemte jeg meg for at dette skulle bli en super-søndag. 

Hvor fornuftige ting jeg gjorde siden, kan muligens diskuteres, men sikkert er det i alle fall at jeg var glad og full av energi hele tiden! Mye av tiden brukte jeg på en svært givende (egentlig mest koselig og genial) Facebook-samtale med min søte, alltid like unike Siri Sirup. Vi diskuterte mellom anna (oi! litt nynorsk sneik seg inn!) Radio Norge, som vi begge hørte på. Siri kunne avsløre at de har en fast spilleliste for søndager. Da Michael Jackson begynte å synge It don't matter if you're black or white måtte jeg først le litt av hvor ironisk den teksten er, og deretter spratt jeg opp og gjorde noen ukule, men veldig morsomme, dansemooves. Jeg vil velge å kalle det Handlevogn-dansen, fordi den i hovedsak gikk ut på å skyve armene fram og tilbake foran brystet mens man hopper og spratt noe helt vilt. Man føler seg så lett på foten i tights og kjole! 

Senere var det tid for å vaske badet, som var ukas plikt (vi har rulleringssystem). Jeg måtte jo ikke komme for sent til Cats, som jeg hadde besluttet å dra på! Siden radioen på badet ikke hadde lyst til å lage noe lyd, snudde jeg mine egne høyttalere så de vendte inn mot veggen til badet, og skrudde opp lyden noe helt forskrekkelig. Perfekt! Jeg har aldri hatt en så munter vaskeøkt! Selv ikke mangel på vaskemiddel til badekaret stoppet meg, for Faxe Gulvsæbe ("specielt udviklet til hurtigt at mætte træets porer") funket jo like fett! Og etter en toast og en kiwi var jeg ready to go...

Jeg visste sånn ca. retningen, og ringte Rudi for veiforklaring etter en liten stund i den kalde kveldslufta (som egentlig var ettermiddagsluft, bare at det var blitt mørkt). "Følg Bærumsveien, ta til høyre i lyskrysset ved Jar, gå opp bakken og forbi 7 Eleven, ta deretter den skrå veien til venstre," lød den mesterlige forklaringen. Stolt fant jeg fint fram i begynnelsen, men etter å ha passert 7 Eleven begynte problemene. Nærmest alle veiene til venstre var jo skrå! Jeg måtte ringe Rudi for å spørre om hver bidige vei. 

Men. Nesten framme, og Rudi ringer meg for en gangs skyld. Han bringer dårlige nyheter: de skal ikke spille Cats i dag likevel! Men jeg kunne få kake, da? Jeg tror jeg nektet litt å tro det, for jeg var så kald på hendene. Heldigvis ventet varm te og fire kakestykker, og kilometerne hjem igjen ble tilbakelagt i bil. Og nå var det jo masse kveld igjen når jeg kom hjem igjen! Jeg ryddet rommet, skrev en overtalingsmail på nynorsk om at Victoria og Linna burde joine Face, og fikk Rudi til å plukke ut noen gode, norske noveller av hylla som jeg kunne lese som forberedelse til neste dag. Og så begynte jeg jammen på dette blogginnlegget, men PC-en ville ikke mer halvveis uti (dette er med andre ord skrevet mandag)? Fy faderullan så mye jeg fikk gjort! Etter det igjen tok jeg nemlig et varmt og nydelig bad, skiftet sengetøy og alt var rent og fortreffelig da jeg la meg allerede i nitiden for å lese litt Blixen, Borgen og Bjørneboe. Kveldsmat fikk jeg også i meg. 

Konklusjonen kan neppe lyde annerledes: Søte sommerkjoler gir supre søndager!

Wikipedias Wirkola og Annirutiner

Da det er blitt meg kjent at det å hoppe etter den godeste Wirkola ikke er noe alle har et forhold til (i alle fall ikke Siri), så kan jeg fortelle en og annen ting om ham. Bjørn Wirkola var (eller er, det er jeg noe usikker på) var en norsk idrettsmann, og en allsidig og dyktig sådan, også. Han gjorde det stort i fortball, men aller best var han i skihopp! Han er den eneste som har vunnet hoppuka tre ganger på rad, er den siste norske hopperen med verdensrekord på hjemmebane og jammen fikk han ikke også Sportjournalistenes statuett som "Årets idrettsnavn" i 1967! Uttrykket "å hoppe etter Wirkola" ble skapt av NRKs sportsjournalist Bjørn Lillelien kommenterte følgende på at en tysker gjorde et totalt mislykket hopp etter Bjørn Wirkola under VM i 1966:«Slik går det når man hopper etter Wirkola!»

Den som har klart å bruke den rosa kjøttklumpen i hodet (i visse miljøer også kjent som hjernen) til å se disse opplysningene i sammenheng med overskriften, har fattet at denne uhyre interessesante informasjonen ikke er sugd fra eget bryst, som det så fint heter. Det var selvfølgelig vår alles kjære Wikipedia som hadde så mye å melde om denne flotte idrettsmannen. Der sto selvfølgelig også fødselsdagen hans: 4. august 1963.

Med andre ord: Han er en av flere kjente og mer eller mindre kjære mennesker som har bursdag på samme dag som meg! Jeg brukte Wikipedias (O, Wikipedia!) nydelige datosøk til å spore opp resten:


  • 1821 ? Louis Vuitton, fransk veskedesigner (d. 1892)
  • 1859 ? Knut Hamsun, norsk forfatter (d. 1952)
  • 1900 ? Elizabeth Bowes-Lyon, britisk dronning 1936-1952 (deretter kalt dronningmoren) (d. 2002)
  • 1901 ? Louis Armstrong, amerikansk jazzmusiker (d. 1971)
  • 1943 ? Bjørn Wirkola, norsk skihopper og fotballspiller
  • 1943 ? Tom Martinsen, norsk pressefotograf (d. 2007)
  • 1955 ? Billy Bob Thornton, amerikansk skuespiller
  • 1961 ? Barack Obama, amerikansk politiker
  • 1983 ? Daniel Theorin, svensk fotballspiller

  • (Jeg fjernet svenske diplomater, indiske presidenter, tyske friidrettsutøvere og zoologer, pluss litt mer ymse. Håper ingen vil gråte seg i søvn over det.)

    Etter planen skulle jeg nå skrive en lengre sekvensk om mitt noe ambivalente forhold til rutiner (grunnet at jeg nå har skrevet et innlegg om dagen hver dag i tre dager!), men det får bli en annen gang. Jeg må rekke bussen til Inger, for vi skal nyte hverandres selskap helt fram til i morgen ettermiddag.

    Schüss! ( Som de sier på tysk, men sannslynligvis staver noe annerledes.)

    Promponautpulver, kunst og kultur eller russisk reality?

    Uten planer om å legge ut om den, ønsker jeg bare å meddele at jeg har hatt en særdeles god dag! Det skjedde ingenting utenom det vanlige, den var bare fin-fin, og det er vel egentlig det beste - når en alminnelig torsdag i november får deg til å glede deg over hverdagen! Jeg er overbevist om at det må skyldes gode vibber fra gårsdagens bloggoppretting - instant karma, eller noe..

    Nå går den mot slutten, og snart, når jeg har krøpet inn i sovehulen min og det er klart for min nye kveldsrutine - lesing på senga - står jeg ovenfor et valg. Skal jeg lese i Jo Nesbøs barnebok Doktor Proktors prompepulver, Dannelse av en eller annen tysker, eller starte på Mitt russiske testament av Anna Politkovskaja? Det store sjangergapet mellom disse bøkene er ikke tilfeldig. Jeg har nemlig fått en tanke om at hvis man leser tunge eller seriøse voksenbøker kan det være godt å lese noe lett ved siden av, og da gjerne barnebøker av kvalitetsforfattere (det var Kurt av GENIALE Erlend Loe som satte meg på ideen (grunnen til at GENIALE nå ble med store og prangende bokstaver var bare en caps lock-glipp, men siden han faktisk ER genial med store bokstaver, lar jeg det stå!)).

    Foreløpig har jeg bare begynt på Doktor Proktor (er faktisk snart ferdig), og har vel strengt tatt ikke lest den samtidig med noe ennå. Men jeg begynte på den rett etter at jeg var ferdig med Jane Austen, på gammel-engelsk selvfølgelig, og jeg må si at jeg morer meg! Det suser av gårde med artig språk og en nokså fengende historie: Boka handler om Lise og hennes sære men vanvittig kule naboer: Den rappmunnede minigutten Bulle og den selværklerte gale professoren doktor Proktor. Sammen utvikler de et prompepulver som kan skyte deg til himmels og spiser meterlange karamelluddinger. Men de slemme naboene (med et etternavn på T som jeg ikke husker) er grusomt slue, og nå skal de stjele prompepulveret mens Bulle og doktor Proktor sitter nesten uskyldige i fengsel! Og Bulle er akkurat blitt selvlysende og har skylt seg ned i do, for han vil rømme gjennom kloakken.
    Det hele er meeget nervepirrende! Jeg må nok lese litt mer allerede i kveld.

    Når det gjelder de to andre bøkene, har jeg ingen grunn til å ikke glede meg til de også! Mitt russiske testament har jeg fått anbefalt av Linn-Aurora. Den er skrevet av hun russiske journalisten som ble myrdet for en stund siden... - husker du?
    Og Dannelse blir muligens enda bedre. Den er egentlig en skikkelig faktabok, men ikke en hvilken som helst en!...

    På en av våre mange gatevandringer i New York i sommer husker jeg at jeg fortalte mamma om en idé som hadde forplantet seg i skallen min: Noen burde samle all verdens allmennkunnskap i én bok! Etter å ha lest den hadde jeg hatt en viss forsikring om aldri å være blank på basiskunnskaper igjen. Men en slik bok er det vel ingen som har laget, tenkte jeg, og fortsatte å tro det helt til min tante Syssa fortalte meg om sin bok Dannelse. Nyheten om mitt bokønske hadde spredd seg til henne i en av henne og mammas evige telefonsamtaler. Jeg ble så glad! Riktignok hørtes den litt tung ut, det var ikke akkurat snakk om faktabokser og bilder, men etter å ha kikket litt nærmere på den er jeg nå overbevist. Deichamanskes eksemplar er i min forvaring de neste fire ukene, og nå ligger den på skrivebordet mitt og formelig stråler!

     Klokken tikker, tiden går, og snart kan jeg ikke ta meg tid til kveldslesingen. Derfor: God natt!

    Når man får utsatt en innlevering, hopper man etter Wirkola

    Oi! Der skjedde det!

    Siri hadde mast en stund om det. Selv hadde jeg planlagt det enda lenger, drømt og skapt bilder i hodet om hvordan den skulle se ut, hva jeg skulle skrive. Jeg skulle få utløp for mine tidvis snodige tanker, hyllet mine nærmeste, hyllet livet, forbannet livet, klaget, sutret og moret meg med å skrive bullshit. Alt i mitt eget lille hjørne av World Wide Web, en interaktiv utstilling av livet mitt, en blogg.

    Mine egne forventninger var blitt så skyhøye at prestasjonsangsten for å forfatte et første innlegg hadde skutt i været, og i mitt stille hadde jeg nærmest slått meg til ro med at det bare kom til å bli med tanken. Hvorfor en så big deal? spør du. Men da vet du nok ikke at store deler av min stolthet ligger i skrivingen. Du vet kanskje heller ikke at en av mine kjæreste venninner, Siri, er bloggingens dronning, en veteran som er anerkjent som både morsom og dyktig språkmessig, ja nærmest unik! Også av meg. Så det å skulle starte en blogg etter hennes ga ny mening til utrykket "å hoppe etter Wirkola".

    For å lose meg selv ut igjen av digresjonenes mørke skog (jeg merker at jeg begynner å ta litt av når det gjelder disse bildene nå!), så hadde jeg altså så og si bestemt meg for å ikke hoppe etter Wirkola likevel. Men hva skjer når man har satt av sin ene frikveld i uka til å jobbe med innleveringen i engelsk, og så får man den utsatt? Det strider i mot min natur å begynne på noe før jeg må, så jeg lot fingrene lede meg til Facebook, YouTube, og deretter - blogg.no! Det var nesten så jeg fikk sjokk selv - riktignok hadde jeg jo tenkt tanken først, men at fingrene skulle adlyde, kom som en overraskelse. Jeg testet ut tradisjonelle anni.blogg.no som domenenavn først - men det var opptatt - så jeg lagde heller et flaut ordspill på at nå kan folk overalt komme inn på denne siden hvor jeg er overalt. Som passord funket pinkoden min ganger to, og etter å bevist at jeg ikke var et dataprogram eller noe ved å påpeke at rolf er et guttenavn, så var den jammen meg opprettet: annioveralt.blogg.no.

    Jeg kom til å tenke på at jeg faktisk allerede har en blogg, opprettet for det som føles som tiår siden på myspace. Jeg skrev et fancy første innlegg og lot det bli med det. Jeg stoler på at en kombinasjon av større pågangsmot fra min side og velment mas fra omverdenen (sannsynligvis i form av mamma, Siri og alle andre som måtte føle seg kallet) vil forhindre at den historien gjentar seg. Forhåpentligvis får jeg også gjennomført litt reklamering på Facebook, en mer spenstig layout og en personlig liste ever fremtidige bloggemner.

    Som resultat av en krysning mellom mangel på en original avslutning og et forsøk på å tre inn i de utallige bloggernes rekker, vil jeg avslutte med en skikkelig klassiker:

    Vi blogges!
    Les mer i arkivet » Mars 2009 » Januar 2009 » Desember 2008
    hits